Spillet er i gang! (1980–1990)

Åttitallet hadde kommet og fikk en spennende start. Sommeren 1980 slo Björn Borg John McEnroe i en episk finale og vant sin bemerkelsesverdige femte Wimbledon-tittel på rad. I Sverige skulle Internovator snart bli Doro, og med stadig hardere konkurranse om telefonsvarerne var spillet i gang!

Claes og Olle hadde nå et voksende utvalg av «DORO»-telefonsvarere, et navn leverandøren deres i San Francisco hadde laget av navnene til sønnene sine, Donald og Robin. De hadde også mye konkurranse, særlig fra Esselte, Sveriges største leverandør av kontorrekvisita. Markedet for telefonsvarere var hett, og andre ville ha en bit av kaken. For å forenkle markedsføringen fortalte selskapet markedet mot slutten av 1981 at «Vi har byttet navn fra Internovator AB til Doro AB, så nå har vi samme navn som telefonsvarerne våre». Men et navnebytte kunne ikke forberede dem på det som skulle komme.

Dollarproblemet

For svenskene kostet én amerikansk dollar 5,17 kronor, og det var ingen grunn til å tro noe annet. Kursen hadde vært fast på det nivået fra 1950 til 1970 og sto til og med trykket i skolebøkene. I løpet av syttitallet begynte den imidlertid å falle gradvis, og i 1980 kostet én dollar 4,23 kronor.

Problemene startet etter det. Dollaren begynte å stige og skulle doble seg i verdi i løpet av de neste fire årene. Som mange bedrifter var Doro uforberedt. Selskapet gikk derfor konkurs på et tidspunkt i den perioden, og Claes og Olle gikk hver til sitt. Claes plukket opp bitene og overtalte en ansatt, Allan Mårtensson, til å gå inn som medeier. Doro var tilbake i spillet.

I mellomtiden hadde MTV akkurat begynt å forandre popkulturen, IBM hadde lansert sin første PC, og Nintendo var i ferd med å gjøre Pac-Man, Donkey Kong og Super Mario til en enorm dille. Utviklingen innen mikroelektronikk skjøt fart og skulle innlede en spennende ny æra.

Flere ben å stå på

Allerede før omstarten hadde Doro aktivt lagt til andre typer produkter, blant annet kopimaskiner og dikteringssystemer, for å ha flere ben å stå på enn bare telefonsvarere. De hadde til og med prøvd å markedsføre et produkt kalt TELENOTE, som kunne sende bilder av håndskrevne beskjeder som var rablet ned på enhetens skriveplate.

«Et annet nesten glemt produkt som jeg var spesielt fornøyd med, var ‘Nummersändaren’», sier Claes og minnes den nyskapende automatiske oppringeren han var med på å utvikle. «Jeg hadde skrevet en spesifikasjon som beskrev nøyaktig hvordan jeg ville at den skulle fungere. Si at du for eksempel ringte et nummer og det var opptatt. Da trykket du bare på en knapp, så lagret enheten nummeret og ringte det på nytt hvert minutt til noen svarte. Den kunne huske opptil 400 navn og numre og var til enorm hjelp for folk som brukte telefonen til salg.»

Doros oppringer var ikke den eneste på markedet, men ifølge Claes og Allan kunne deres gjøre ting som ingen andre kunne, som å identifisere en kontakt så snart man begynte å skrive de første bokstavene i et navn. Den var også formgitt av den legendariske industridesigneren Carl-Arne Breger, kjent for å ha designet «Diavox», tastetelefonen som etterfulgte den vanlige fingerskivetelefonen Televerket solgte.

Endelig telefoner!

Midt på åttitallet, med deregulering av telemarkedet andre steder og rask utvikling av telefoner og annet teleutstyr, økte presset for å la andre leverandører enn Televerket selge telefoner i Sverige. Endelig, i november 1985, tok monopolet på fasttelefoner slutt. Først fikk forbrukerne lov til å kjøpe telefoner fra andre, men de fikk ikke lov til å koble dem til telenettet. Etter hvert ble også den hindringen fjernet, og Doro solgte snart en rekke telefoner fra leverandører i Asia.

«Da vi visste at vi ville få konkurrere med Televerkets fasttelefoner», sier Claes, «reiste jeg til Taiwan og Hongkong med en tekniker for å møte potensielle leverandører og fortelle dem hva vi var ute etter. Vi fikk tak i flere modeller ganske raskt, og snart hadde vi femten ulike modeller mot Televerkets ene.»

Nye eiere

Mot slutten av tiåret solgte Doro også fakser og trådløse telefoner, og var sammen med Philips først inn på det nyåpnede markedet for hussentraler. «Både de trådløse telefonene og sentralene våre viste seg å bli store saker for Doro på vei inn i nittitallet», sier Allan.

Selskapet vokste nå så raskt at et utviklingsselskap kontrollert av Wallenberg-familien viste interesse for å kjøpe det. I stedet ble Claes, Allan og en håndfull ansatte som var blitt minoritetseiere, i 1990 enige om å selge alt til konglomeratet Midway Holding, ledet av den høyt ansette gründeren og industrimannen Sten K Johnson.

Ikke lenge etter skulle tre ting skje som fikk stor betydning for Doro. Men det er en annen historie.